Super-Martin i tights løper maraton.

(VIDEOBEVIS fra VG at jeg faktisk løp dette maratonet)



Det var en dum idé. Men jeg hadde bestemt meg. For første gang i mitt liv skulle jeg løpe et maraton. Jeg registrerte startnummer på nett og betalte avgiften på 550 kroner. Tenk det, så mye penger for så mye pine. Om et halvt år går startskuddet for Oslo maraton. Nå hadde jeg en stor hindring å overkomme: 42 195 meter på steinhard asfalt i sentrum av Oslo.

Løping er min greie. Jeg er blitt avhengig. Som en narkoman trenger sitt skudd amfetamin, trenger jeg min dose joggetur. For å forklare hvorfor det ble sånn, må jeg spole mange år tilbake. Lagsport har nemlig aldri vært min greie. Seks år gammel hadde jeg en lysende karriere foran meg som målvakt i Jervs lilleputtlag. Samtidig var jeg blitt storfan av Michael Jackson og var uhyre fascinert av hans spektakulære dansetrinn. I tillegg hadde jeg nøye studert det norske kvinnelandslaget i håndball og taktene til keeperen Cecilie Leganger.

Da Imås-spillerne kom stormene mot målet mitt, trippet jeg energisk med begge henda i været (som Leganger før en straffe), tok en dobbel piruett alla Michael Jackson, mens ballen rolig trillet inn i nettet bak meg. Imås jublet hemningsløst. De voksne på sidelinjen gremmet seg over hvor totalt håpløst forsøket mitt på å redde ballen så ut. Men hva brydde det meg? Jeg var jo «kongen av pop» – bare totalt blottet for konkurranseinstinkt og ballfølelse. Jeg sluttet på Jerv sesongen etterpå, sannsynligvis til det beste for både meg og laget.

Åtte år senere i niende klasse spurte kompisen min Ole meg ut på joggetur. Uvitende banket jeg på døra ikledd dongeribukser og skatesko. Ole ristet på hodet da han så antrekket og fant frem farens treningsdress til meg. Så løp vi – ut langs grusveiene rundt Morviga. Etterpå var jeg sliten og opplagt på samme tid – en helt ny følelse uten bitter bismak av konkurranse og prestasjonsangst. Bare meg og den langstrakte veien forut. Siden den gang har jeg fortsatt å løpe. Ganske jevnlig, cirka tre ganger i uka, sommer og vinter. Altså hadde jeg opparbeidet meg et slags grunnlag før maratonet jeg snart skulle løpe.

Utstyr er viktig har jeg skjønt i ettertid. Øverst i treningstøyhiarkiet troner den pølsetrange løpetightsen. Er jeg i godt humør og drar på tightsen, skjer det noe magisk når jeg setter ut i Oslos asfaltjungel. Jeg får overnaturlige krefter og masse energi. Jeg bykser nedover Bogstadveien, sprinter sikk-sakk mellom Frogner-fruene og hopper galante steg over komlokk og gjerder. «Er det en fugl, er det et fly? Nei, det er super-Martin!» SVOSJ – ut i veibanen med en trikk i hælene. Løp, løp, løp. Super-Martin er nemlig hevet over trafikkreglene. Og trikken, min verste fiende, skal ikke få ta meg igjen. Trikken og jeg kjemper side om side nedover Welhavens gate mot stoppet på Holbergs plass. Og akkurat på målstreken slår jeg trikken, totalt utmattet. Super-Martin reddet dagen nok en gang, takket være den magiske løpetightsen.

Andre ganger er jogging monotont, meningsløst og kjedelig. Enkelte rikssynsere har satt den voksende løpeentusiasmen i sammenheng med tankegods fra protestantisk og pietistisk arbeidsetikk. (Kort oppsummert: Du skal pine deg selv langsomt, for å få gevinst i himmelen) Vel, i så fall lukter dagens løpeentusiasme av egotripp i tillegg. Før var golf næringslivets favorittsport, men det er lenge siden. Nå skal enhver toppleder med respekt for seg selv eie en pulsklokke og stille med lag i Holmenkoll-stafetten. Løping er blitt pengemakt og highclass, noe jeg umiddelbart ikke ønsker å identifisere meg med. Men hva er det egentlig da som får meg til å løpe?

For meg er joggeturene mine noe helt annet enn prestisje. Når jeg knytter joggeskoene og hugger meg innover landskapet, setter det i gang en del prosesser. Mens pulsen stiger, hjertet pumper oksygen gjennom blodårene, og svetteperlene pipler ut av pannen, stiger en slags stemning inne i meg. Hjernen tar fullstendig fri fra tanker jeg til daglig plikter den til å tenke. Og innerst fra en hjernelapp fosser ut et frislipp av løsrevne tanker, gamle minner og ufullstendige resonnementer. Jeg får tid til å fundere og trekke tråder mellom ukas ferske opplevelser. Følelser manifesterer seg fysisk for hvert steg jeg tar. Har jeg vært sint, kan jeg tordne avgårde med et morskt ansikt. Har jeg vært trist vil en kveldsøkt med passerende lyktestolper lysne det mørke sinnet. Du kan si jeg såkalt «løper det av meg».

Så kom dagen jeg skulle fike til med et fullblods maraton. Ole skulle også være med, og nå stod vi og studerte flere hundre deltagere etterligne aerobicbevegelsene til overivrige SATS-instruktører. Massive høytalere dundret ut Van Halens «Jump» etterfulgt av en rekke intetsigende schlagere. Jeg hadde dratt på meg den magiske løpetightsen, men kjente meg ikke helt som super-Martin enda. Vi dyttet i oss de siste sjokoladebitene, gjorde oss klare og PANG! Så la vi på sprang.

Ole sjekket stadig pulsklokka. Vi lå på 4.30 minutter per kilometer og hadde bra fart idet vi spiste asfalt meter for meter. Ole har alltid vært min rake motsetning. Han har gjort karriere i Jerv og er hundre ganger mer macho. Etter de første 30 kilometerne, som hadde gått unna i greit tempo, løp han fra meg. Da kicket en ny tilstand inn. Det skjer noe med kroppen når den har løpt 30 kilometer i strekk. Musklene i lårene, som ble slått mot bakken igjen og igjen, skrek nå desperat etter en pause. Jeg begynte å miste fart. Jeg karet meg til neste vannpost, heiv i meg den tiende bananen og slukte sportsdrikken – til ingen nytte. Maten samlet seg i en klump i magen og gjorde meg kvalm. Friske førtiåringer begynte å ta meg igjen. Jeg ble sur. Jeg hatet dette løpet, hatet alle disse friskusene. Jeg fikk lyst å rope: «Dra hjem, idioter. Gå og løp et annet sted». Men det passet seg ikke. Bare syv kilometer igjen.

Ved Aker Brygge hadde arrangørene gjort det talentløse valget å legge løypa i en sløyfe. Det vil si at man må løpe i runding ut på en forblåst kai, når man egentlig kan fortsette rett fram. Vinden kjølte ned kroppen så den jobbet på halvt gir. Jeg prøvde å tørke bort svetten fra panna, men svetten hadde krystallisert seg til harde saltkorn som i stedet skrapte opp huden. Plutselig kunne jeg ikke stå oppreist og før jeg visste ord av det, satt jeg på huk midt på veien. Jeg var på nippet til å praie en taxi og be den kjøre meg til mål. Men nei. Jeg måtte komme meg dit alene om jeg så måtte krype de siste meterne.

Jeg vet ikke om det var løpetightsen, viljen eller høyere makter som til slutt fikk jippa meg over målstreken - tre timer og 28 minutter etter startskuddet. Da jeg lå der på gressplenen nærmest paralysert, tenkte jeg to ting: At dette faktisk hadde vært en dum idé, men at jeg hadde i det minste hadde nådd mål med en viss ære i behold. Nå et halvt år etterpå innser jeg at maratonet kanskje var en forgiftende overdose, men jeg er enda en junkie – og kommer til å trenge min dose løping helt til jeg dør.

Hjelp, jeg blir gammal

Da jeg var 14 år, satt bestefar i sofaen på Manglerud og sa noe jeg aldri har glemt. Han sa: «De unge vil bli gamle, og de gamle vil bli unge». Bestefar, som da må ha vært 75, hadde nok helt rett. Man drømmer ofte om å være i en annen alder enn den man er. Feite førtiser vil bli fine fjortiser og fjortiser vil bli fri fra foreldre (og kunne kjøpe øl i butikken). Men ifølge bestefars tese må det jo en gang tippe over. På hvilket tidspunkt blir man gammel og lengter etter å være ung?

Jeg tror pendelen skifta en gang da jeg var mellom 19 og 22 år. Kanskje var det da jeg merket at hårfestet i panna ikke lenger var en rett strek, men hadde tatt form som en buet M. Eller da korsryggen ble stiv og jeg aktivt begynte å tenke på kroppsholdning. Eller første gang jeg helt uoppfordret kjøpte fisk til middag. Det ville jeg ALDRI gjort for et par år siden. «Fisk lærer man seg å like», sa lærerinnen min i første klasse. «Tull!», repliserte vi da, men hun fikk jo helt rett. Og det gjelder ikke bare fisk. Nå drikker jeg kaffe. Masse kaffe, og Farris. Hvilke unge liker kaffe, fisk og Farris?

Før var bursdager gøy. Nå er bursdager ikke noe å rope hurra for lenger. De treffer meg som en tennisball i hodet. Hva, bursdag nå igjen? Men det var jo bare noen måneder siden sist. Ergo, jeg blir gammal – helt plutselig og altfor fort. Det er med et digert sukk jeg nå har innsett den ubehagelige sannhet: Herfra går trappa bare en vei. Den går nedover. Mot kjelleren. Dette kan bare bety en ting: Snart liker jeg dadler.

Flere ting beviser at jeg har blitt gammal. En av dem er at jeg har blitt opptatt av gode sko. Før skulle vinterskoene bare være kule. Nå legger jeg i en ekstra 500 kroner for at de også skal være vanntette. Altså har jeg blitt mer og mer opptatt av kvalitet. Det samme har skjedd på radiofronten. Før satt jeg bestandig på P3 – den überhippe ungdomskanalen, men nå har jeg fått sansen for nyheter og Morgenkåseriet på P2. Selve beviset på min skrantene voksenhumor fikk jeg da jeg tok meg selv i å faktisk le av Morgenkåseriet. Etterpå får jeg veldig dårlig samvittighet. Jeg skal jo ikke le av de tørre poengene en eller annen avdanket samfunnsanalytiker serverer. Pappa skal le av sånt, jeg skal le av Harald Eia, Radioresepsjonen og lærere som ikke får Power-point-presentasjonen til å fungere.

Med min nye voksenmentalitet trenger ikke TV-programmer lenger å underholde meg. I stedet for skal de være viktige og interessante. Resultatet er at jeg oftere tvinger meg til å se en eller annen kunstfilm fra Arthaus som egentlig er dønn kjedelig. Men filmen hadde et så VIKTIG og INTERESSANT budskap, kan jeg si etterpå. Det er en veldig voksen ting å si, som med en gang høyner min kulturelle kapital. Forøvrig blir jeg nå i familieselskaper henvist til voksenbordet hvor jeg må snakke med andre voksne om voksne ting som gamledager, politikk og avføring.

Men det er noe paradoksalt i alt dette gammal/ung-styret når jeg ser på venneflokken min. De består i stor grad av såkalte hipstere. Du har sikkert sett noen hipstere på TV. De går med gamle rutete bestefar-skjorter, er ironiske til alt, har lang skrålugg og ikke minst bart. Ifølge Wikipedia preges hipsterne av en ujålete ekthet, som en forsiktig motreaksjon mot forbrukerhysteriet. Hipster-tilværelsen inkluderer (foruten endeløse diskusjoner om trender i tida) brukt- og retromote. Altså vil hipstere helst se ut som bestemor. De vil gå i sennepsgule ullskjørt, russiske pelsluer og tweed-jakker. De vil sylte bær, drive håndarbeid og leve på 70-tallet. Det vil si slik de har sett 70-tallet gjennom nostalgiske polaroidbilder. Mine hipster-venner ser ut som de kommer rett ut fra eldresenteret, trass de faktisk er unge og har mulighet til å se yngre ut. Jeg venter spent på den neste hipster-trenden. Kanskje blir det stokk og hatt på byen.

Stikk motsatt er det med de gamle. Det vil si dere fra førti og oppover (no hard feelings). Gamle skal bli yngre, eller rettere sagt: konservere en ung utgave av seg selv, så man aldri går ut på dato (ikke ulikt hermetiske varer). Beauty-bransjen hjelper oss med det. For en liten slant kan vi kjøpe oss vekk fra rynker, appelsinhud, overflødig fett og hårmangel. Bransjen får god drahjelp av stylister, bli-ny-blader, Lóreal, Oscar-utdelinger, og ikke minst Jan Thomas sine terningkast i Se og hør. Målet for kvinner er at de skal se ut som en 19 år gammel jente som aldri har født et barn, spist en bløtkake eller levd et liv i det hele tatt. Mannfolk har det heldigvis litt lettere. De må bare sykle Birken.

Kvinner får gladelig sprøytet botox og restylane inn i lepper og hud for tiden. En reklame for Anti Age Academy spør i Aftenposten: «Har du behov for en oppstramming i lunsjen? Du trenger bare en behandling, så kan du gå rett på jobb etterpå!» Jeg måtte flire. Slik skal altså dine jobbkollegaer lures til å tro at du bare har spist lunsj, mens du egentlig i all hemmelighet snek deg inn bakdøra på Anti Age Academy-klinikken og la deg paddeflat for laserpistolen. Kollegaene dine vil jo aldri tenke noe annet enn at det du angivelig spiste til lunsj bare hadde en usedvanlig oppkvikkende og ansiktsløftende effekt. Også var det navnet på klinikken, Anti Age. Det høres ut som et slagord, og jeg skulle ikke bli forundret om jeg neste 8.mars ser et digert fakkeltog trampe oppover Karl Johan, med Vendela Kirsebom i front som skriker i megafonen: NEI TIL ALDRING, NEI TIL ALDRING!

Jeg tenker tilbake på bestefar i sofaen på Manglerud. Han hadde vitser, lo høyt og kom med rare kommentarer under kaffekosen. En gang fortalte han hvordan han skulle bryte seg inn på skolen, borre hull i taket og overvåke meg i klasserommet. Det var en fantasifull bestefar som satt i sofaen, han var full av ideer og til tider veldig barnlig – på ingen måte gammel. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje er det som er hemmeligheten: Man skal leve som man er barn hele livet, man må bare ta noen voksne avgjørelser inniblant.

Palestineren i Grimstad

Abdu Rawashdeh har aldri spist pølse på Nottos. Ikke før i dag. Etter jeg har bestilt kombinasjonen: ketsjup, sennep og sprøstekt løk, sier han bare «the same». «Du blir ikke skikkelig grimstadgutt før du har prøvd Nottos pølser», sier jeg. Abdu ler: «Ah, these are not so bad!». Vi setter oss på bryggekanten i den skarpe vintersola. Da 24-åringen kom til byen for bare et halvt år siden, pleide han å sitte her på gjestehavna, drikke kaffe, ta en sigg. Abdu har bodd i storbyer som Betlehem, Tel Aviv og Ramallah. Derfor synes han Grimstad er ganske lite og stille. Han er ikledd jeans, rutete skjorte og H&M-jakke og ser ut som en hvilken som helst annen ungdom. Likevel har han en annerledes historie enn de fleste. Han søkte ikke asyl i Norge uten grunn.

Abdu trekker opp den rutete skjorta og viser det avlange arret fra kula som flerret opp siden hans. 25. september 2008 var han og demonstrerte mot den 670 kilometer lange barrieren på Vestbredden. Israel kaller muren et sikkerhetsgjerde, mens palestinere kaller den apartheidmuren. Abdu stod på en scene og protesterte med en megafon. Da åpnet israelske styrker ved muren ild mot folkemengden. Et skudd traff Abdu i høyresiden, rett over hoften. Med ett skjønte han hva som skjedde og kastet seg ned på bakken. Han blødde, men skuddet hadde bare streifet han. «Jeg aner ikke hvorfor de skjøt på oss. Vi hadde ingen våpen eller andre ting å forsvare oss med. Det eneste våpenet vi brukte var stemmene våre». Abdu kom levende fra skyteepisoden. Andre døde, usikkert hvor mange. Men deriblant et søskenpar han forteller navnene på.

Etter skytingen dro Abdu tilbake til Ramallah hvor han bodde og hadde venner. Der demonstrerte han på nytt, men denne gangen mot de palestinske selvstyringsmyndighetene. Abdu er araber, og det er ikke tvil om hvilken side han står på i Israel-Palestina-konflikten. Likevel var han ikke fornøyd med måten lederne brukte pengene sine. «Den internasjonale støtten myndighetene får fra Europa, Norge og resten av verden brukes til bygninger og næringsliv, mens selve det palestinske folket er enda fattig og lever under fryktelige forhold. Ingen bryr seg om dem. Selv i Palestina er det ingen respekt for menneskerettighetene».

Å tale styresmaktene imot var risikabelt, og for Abdu fikk det konsekvenser. 2010 ble Abdu arrestert av det palestinske politiet i Ramallah. Etter skyteepisoden og arrestasjonen ønsket han seg nå vekk fra Midtøsten. Han har var lei av okkupasjonen og den ustabile situasjonen. Han ønsket seg frihet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Han ønsket å kunne leve et menneskelig liv. Abdu slapp ut av fengselet etter en uke.

«Jeg funderte lenge på hvilket land jeg ville dra til. Kanskje Canada eller Sverige. Men jeg håpet mest på Norge fordi det er det beste landet i verden» Verdens beste land? Hvordan kunne han vite det på forhånd? Abdu smiler. «Det er veldig enkelt. Jeg bare søkte på Google!». Så ler han høyt. De alvorlige, intense øynene som preget ansiktet når han pratet om fortiden virker mildere nå. Kontakter fra lokale organisasjoner hjalp han med å skrive asylsøknaden. Deretter gikk brevet til FN-kontoret i Tel Aviv og allerede en måned etterpå fikk han svar: Opphold på humanitært grunnlag. «Tenk det, etter så kort tid. I am a lucky boy!». Hvorfor behandlingstiden fra UDI var så kort, vet han ikke. Men Abdu forteller raskt om venner som har måttet vente på svar i flere år.

16. august 2010 gikk han ombord på flyet til Norge. «Jeg dro fra 38 grader i Israel. Jeg hadde bare sommertøy på. Da jeg gikk ut av flyet i Oslo, tenkte jeg: Hvor i helsike er jakka mi?». Deretter fløy Abdu til Kjevik hvor en mann fra Grimstad kommune ventet med en bil og kjørte han til hans nye leilighet. Slik skjedde det. Nå var han palestineren i Grimstad.


«Den første måneden var helt forferdelig. Jeg hadde ingen venner og jeg kjente ikke byen». På hverdager etter norskkurset kl.12.00 trasket Abdu rundt i de små gatene. En dag i første uka ble gatene til et virrvarr av steder, retninger og hvite hus. Hvor var han? Hvor var det blitt av leiligheten? Til slutt satte Abdu seg i en taxi, sa plumpt adressen sin og ble kjørt hjem. Etter første måned begynte han å få seg venner i Grimstad, norske og internasjonale. I helgene drog han til bekjente i Kristiansand og Oslo. Når jeg spør hvordan han har fått så mange venner, sier han enkelt: «Jeg har god kommunikasjonsevne». Etter en måned trivdes han bedre i byen.

Vi kjøper en kaffe og stikker til leiligheten hans. En enkel stue, en kjøkkenkrok, et lite bad, et enda mindre soverom. Det er alt. På veggen ved ytterdøra har han hengt opp et norsk flagg med en palestinsk pins på. Abdu er veldig engasjert når han snakker om Norge. «Jeg elsker snø. For vi har ikke snø i Midtøsten. Jeg elsker Norge, jeg elsker livet her, folket her. Alt er så enkelt, så trygt. Folk er så vennlige. Du vet, ingen her vil drepe meg fordi jeg er uenig med deg eller uenig regjeringen. Jeg elsker Norge!».

Abdu kan bare komme på én ubehagelig opplevelse med nordmenn. Da han og en kompis gikk for å handle på Kiwi, ble de stoppet av en mann. Han bad dem begge dra hjem til Afrika. Mannen synes ifølge Abdu det var urettferdig at hans skattepenger skulle gå til folk fra andre land. Når Abdu har fortalt historien ferdig, løfter han opp håndflaten. «Se på fingrene mine», sier han. «De virker like, ikke sant. Men er de det?» «Nei, ikke helt like», sier jeg. «Nettopp!» Abdu holder opp pekefingeren mot meg. «Har du sett en finger, har du ikke sett alle. Det samme tenker jeg om mannen som stoppet oss. Selvfølgelig er vi forskjellige. Akkurat som fingrene våre. Det burde folk tenke om oss også».

En dag håper Abdu at israelere og palestinere kan leve i en stat. Abdu har mistet venner og familie i krigen. Han har til og med sett en venn bli drept foran øynene hans. Likevel påstår Abdu at han ikke har noe imot israelerne. «Jeg har aldri tenkt at jeg vil drepe israelerne fordi de har drept vennene mine. Folk sier jeg er gal. Men dette gir meg håp og styrke til å gjøre noe». Jeg kan ikke forstå at Abdu mener det. Her sitter en 24 år gammel gutt som har så mye konflikt og død. Også snakker han om håp!? «Hvordan kan noe som død bli forvandlet til håp? Det er jo ikke logisk». Abdu senker stemmen og setter to alvorlige, intense øyne i meg. « ... Jeg vet. Men sånn jeg tenker på det, gir alle jeg har mistet meg håp og styrke til å hjelpe folket - til å få en slutt på krigen».

Slått ned i egen by med et "jævla homo"

Natt til torsdag 11.november ble Leif Jacobsen slått ned i sin egen by. Leif var ute med noen venner i Arendal da han hørte noen ropte «Jævla homo». Leif rakk ikke å reagere før han ble overfalt. ”Det siste jeg husker var at gjerningsmannen fortsatte å slå løs på meg, mens jeg lå der på asfalten”, sa han til Agderposten. Ansiktet til Leif preger førstesiden. Han har et stygt kutt over øyet. Det var ikke første gang Leif hadde opplevd umotivert vold, og nå føler han seg ikke lenger trygg i sin egen by. Han vil flytte til Oslo.

Nyheten satt fyr i meg fredagen jeg så førstesiden. Jeg ble rett og slett provosert - sånn at du kjenner det i magen. At en 24-åring skal bli slått ned og sparket bare fordi han er homofil, er noe man ikke skal akseptere. Jeg trodde ikke at noe slikt kunne skje her på Sørlandet i 2010. Men så feil kan man altså ta.

Mange mener at seksuell orientering er en privatsak. Joda, langt på vei angår det ikke offentligheten, men når grov homohets forekommer er det viktig at noen tåler å være talerør for de som ikke tør. Derfor var det også modig av Leif å stå frem med sin historie i Agderposten. Det skal han ha ros for. Og etter flere voldsepisoder kan jeg godt forstå at han ønsker å flytte til Oslo.

I en årrekke har homofile og lesbiske trukket inn til storbyene, hvor man kan forsvinne i horden av mennesker og finne et større miljø med likesinnede. På et utested en gang overhørte jeg et ordtak som lød: «Det er fullt akseptert å være homo i Norge, så lenge du holder deg innafor ring 3». På denne måten tegnes det opp et skille mellom by og bygd. Et bilde av storbyen som liberal og tolerant, i motsetning til utkantstrøkene som konservative og trangsynte. Dette skillet er en sannhet med mange modifikasjoner.

Til tross for at jeg selv er et erkeeksempel på homoen som flytta til Oslo, opplevde jeg det nærmest utelukkende positivt å komme ut av skapet på Sørlandet. I Grimstad har jeg ikke fått etterslengt et eneste «jævla homo». Kanskje er det fordi jeg ikke har utpreget knekk i håndleddet. Hvem vet? Reaksjonene har i hvert fall vært positive og flere homofile sørlendinger jeg har snakket med opplever samme aksept her. Det er flott. Men så får altså Leif seg et skikkelig slag i trynet. Og selv om flertallet av skeive i sør ikke opplever slikt, er det viktig og si ifra at dette er et slag for mye.

Noen forskjeller mellom by og bygd er likevel nevneverdige. 1. desember sitter jeg på en nyoppusset kirkebenk i Oslo Domkirke. Med bønn, sang og dans markeres verdens HIV og AIDS-dag. Ned fra galleriet henger lange stoffer i alle regnbuens farger, og i benkeradene sitter flere mannfolk som holder hender. Presten lyser velsignelsen, og på vei ut mens Knut Anders Sørum synger «I´m feeling good», får vi utdelt fakler.

Utenfor kirketrappa er det iskaldt, og en mann vinker meg bort med en varm fakkel. Det er Gjerstad-mannen Bård Nylund. Han er også opprørt over Leif-saken og har vært mye i media etter oppslaget. Til Agderposten uttalte han «Når konservative, kristne myndighetspersoner på Sørlandet står frem med negative holdninger mot homofile, kan dette danne grobunn for holdninger som legitimerer vold mot homofile».

Til dette utspillet tenker jeg at det er utrolig viktig å ikke misforstå hva Bård mener. Kristenkonservative kan ikke på noen måte klandres for det som skjedde med Leif. Det var en enkeltmanns gjerning. Jeg tror også at ytterst få kristne i sør kjenner seg igjen at de har negative holdninger mot homofile. Mens vi vandrer opp brosteinen mot Stortinget sier jeg til Bård at det er viktig å ikke svartmale Sørlandet. Bård nikker.

Likevel tenker jeg at Leif-saken var en ypperlig mulighet for kirken å fremme sitt budskap om nestekjærlighet og respekt for menneskeverd. Men i måneden etter overfallet har det vært tyst fra kirkens side. Selvfølgelig kan ikke kirken kan rykke ut i enhver sak, men jeg undrer over tausheten i Leif-saken. Her synes også forskjellen mellom by og bygd. Der Domkirken i Oslo årlig pyntes med regnbueflagget og presten spesifikt ber for homofiles situasjon i inn- og utland, er kirken på Sørlandet mer unnvikende i disse spørsmålene.

Nuvel. Nok om kirken, mer om stat. I leserinnlegget «Politiet må ta hatvold på alvor» (Agderposten 22.11) setter LLH Sør spørsmålstegn med hva myndighetene gjør. «Politikere, både lokalt og nasjonalt, har et ansvar for å sørge for at vi har et godt og trygt samfunn å leve i», skriver de. LLH har et poeng, men for ofte finner vi noen vi kan å skylde på. Som regel er det politikere, politiet eller pressen som må ta ansvar. I lengden er det en for lettvint løsning. Saken om Leif handler dypest sett om holdninger til annerledeshet. Og hvem er det som er ansvarlig for holdingene våre? Hva med å løfte pekefingeren og vri den i retning seg selv?

I norsk skolegård er «jævla homo» og «jævla hore» de to mest brukte skjellsordene. Som skaphomo frykter man at det man føler på innsiden på en eller annen måte skal vise seg på utsiden. Hvor kjipt er det ikke da å få slengt et «jævla homo» i trynet? Jeg mener lakmustesten på et samfunn er hvor godt det greier å inkludere folk som er annerledes. Og da tenker jeg på alle typer annerledeshet.

I et stadig mer mangfoldig Norge blir dette en mer og mer aktuell problemstilling. Alle folk har et ansvar for å være seg bevisst hvilke holdninger man er med å fremme eller opprettholde. Det handler om hvordan vi prater om hverandre - ved middagsbordet, i skolegården, i menigheten, på jobben. På den måten kan vi kanskje unngå at en ung gutt igjen blir slått ned i sin egen by.

Hvite og brune nordmenn

Oslo er forskjellenes by. Det er i hovedstaden man tydeligst ser konturene av det nye Norge. Når jeg drar på meg tightsen og knytter joggeskoene for en treningsøkt i Oslos asfaltjungel, er det spennende å legge merke til forskjellene mellom bydelene. På koleidoskopisk vis endrer gatene, menneskene og luktene seg fra sted til sted.

Den gamle joggeløypen min går innom monolitten i Vigelandsparken, og for å komme dit må jeg innom Frogner. Her er bygårdene utsmykkede og bilene i øverste klasse. Velkledde Frogner-fruer og dresskledde herrer spankulerer nedover gaten og ser tilsynelatende vellykkede ut. Ofte setter jeg litt ekstra fart i beina for å komme meg unna. Jeg opplever bydelen ganske kjedelig. Kanskje er det mine fordommer mot rikmannsadelen, men folk her er svært uniformerte. Jeg tenker det er godt ikke hele Oslo er som Frogner.

I det siste har jeg funnet meg en ny (og bedre) joggeløype. Den går over Vaterlandsbrua, forbi utslitte Stargate pub og innover i Grønland bydel. Her lever de mest forskjellige mennesker sammen. Først passerer jeg to naglete pønkere i stramme jeans og skinnjakker. Jeg løper forbi en hijabkledd mor med tre småtroll på slep. Inn fra sidelinjen kommer fire norsk-pakistanere med hver sin kebab. Ja, Grønland har nok en litt mer shabby arkitektur, men har til gjengjeld en varm, folkelig sjel.

Hver gang jeg løper den nye løypa mi, kjenner jeg det i kroppen hvor godt jeg liker at byen byr på mangfold. På Grønland er arabere, partysvensker, indere og nordmenn alle representert. Nettopp det bringer med seg mye bra på menyen, bokstavelig talt. Visste du for eksempel at på Punjab Tandoori får du kjøpt Oslos beste chicken tikka masala til en studentvennlig pris? Eller at i en bortgjemt bakgate finner du et brødbakeri som selger ferske naans til fem kroner stykket? På joggeturene tenker jeg ofte at jeg får lyst til å flytte hit. Jeg kan godt være en del av dette.

Et Oslo-område det er for langt å jogge til, er Groruddalen. Men jeg tar T-banen opp dit hver tirsdag fordi jeg er frivillig på Røde Kors ressurssenter. Dalen på østkanten har vært en varm potet i høstens heteste integreringsdebatt. På Røde Kors-senteret kommer ungdom, de fleste med minoritetsbakgrunn, for å spille biljard, se film eller få hjelp til leksene. Jeg får sjansen til å bli kjent med folk som har levd totalt andre liv enn meg selv. Hvor enkel blir ikke din übertrygge oppvekst i Grimstad, når folka du prater med har flyktet fra et hjemland i krig? Kontrastene mellom oss er urettferdig store. Tenk at vi er nesten like gamle.

Jeg husker godt jeg ble smått forbauset første gang jeg så to jenter sittende på leksehjelpen. Hun ene bar hijab, mens hun andre hadde håret slått ut. Jentene var gode venner og da jeg spurte dem, var ikke hijaben noen sak. Det var derimot matteprøven neste dag. Jeg tenker det er bra at de to jentene, bare ved å sitte der, slår i stykker det stereotypiske bildet av muslimsk ungdom som folk som «vil rive landet vårt i fillebiter». Ja, for det var faktisk akkurat disse ordene Christian Tybring-Gjedde (Frp) brukte da han beskrev konsekvensene av flerkultur i et debattinnlegg i Aftenposten. «For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system»

Det er når Frp i ny og ne kommer med slike utspill, at jeg lurer på hva Norge skulle gjort uten innvandring. Store deler av det norske arbeidslivet ville falt sammen. Landets 500.000 nordmenn med innvandrerbakgrunn har en rekke jobber hvite nordmenn ikke lenger tar. Et annet argument Tybring-Gjedde brukte i debattinnlegget var gettofisering i Groruddalen.

Tall fra SSB viser at 40 prosent av Groruddalens innbyggere har innvandrerbakgrunn. I enkelte klasser er opp mot 97 prosent av elevene innvandrere. Joda, jeg kan forstå at dette skaper debatt. Men da innlegget til Tybring-Gjedde var tema på NRK-debatten på Litteraturhuset, så jeg hvordan Audun Lysbakken fikk nok. «Her får altså en mann som bor på vestkanten lov til å definere problemene for alle som bor i Groruddalen», sa Lysbakken.

En måned senere har Audun Lysbakken arrangert et folkemøte på Rommen skole i Groruddalen med åpen mikrofon og undertittelen: «Fortell oss hvordan det er å bo her». Stemningen er spent i den stappfulle salen. I politikerpanelet sitter Jonas Gahr Støre. Han snakker om en verden i sterk forandring: «Da jeg gikk på skole for 40 år siden, lærte vi at det finnes to nasjonaliteter i Norge – samer og nordmenn. Idag har vi 215 nasjons-bakgrunner her. Derfor mener jeg det ikke finnes en egen politikk for etnisiteter i Norge. Men det finnes en politikk for de som lever i Norge».

På langt vei mener jeg Støre har rett. Vi kan ikke lenger avgrense begrepet nordmann til hvite mennesker som er født med ski på beina, smører nistepakke og tar tran. For å ta en bibelsk referanse, mener jeg vi må gjøre døren høy og porten vid. Begrepet nordmann må bli et begrep vi bruker om et større vi - både hvite og brune nordmenn. Det er det nye Norge.

Når folkemøtet på Rommen skole går på overtid, ber norsk-irakeren Warhad Abdulrahman (20) om å få ordet. Debattleder Asta Busingye Lydersen beklager og sier at politikerne blir nødt til å dra. Da titter Jonas Gahr Støre opp fra papirene sine, rekker hånda mot Warhad og sier: «Joda, jeg har tid til å høre»

Warhad benytter anledningen til å fortelle om seg selv: «Da jeg var 13 år flyktet moren min og jeg fra krigen i Irak. I 2003 kommer jeg hit til Groruddalen og møter opp på Rommen skole. Jeg kunne hverken lese eller skrive, ikke engang mitt eget morsmål. Men med hjelp av flinke lærere som tok godt imot meg, greide jeg til slutt å lære å lese og skrive norsk. Nå er jeg fullt integrert i det norske samfunnet».

«Vi innvandrere har muligheter, og vi må gripe dem. Og hvis ikke forandringene er der, så må vi selv være forandringen!» Abdulrahman får buldrende applaus fra panelet og salen.

Martin Holvik 4. november 2010.

Disse folka inspirerer meg

Noen mennesker gir meg pågangsmot, drivkraft og motivasjon til å skape, arbeide og leve. Disse menneskene har en helt egen evne til å vekke noen bestemte følelser i meg. De er rett og slett inspirerende mennesker. Inspirasjon kommer fra det latinske ordet «inspirare», som betyr pust, blåse eller åndedrag.

Å bli inspirert kan sammenliknes med følelsen av å svømme under vann – du er dypt nede, hører boblene bruse forbi deg og sparker hardt for å komme oppover. Rett før du går tom bryter du gjennom overflaten, gisper etter luft og trekker inn friskt påfyll av oksygen. Det er inspirasjon.

Ofte har jeg lurt på hva det er som gjør mennesker inspirerende. Hvorfor sitter jeg på kanten av stolen når de prater? Hvorfor vil jeg ikke gå glipp av et ord? Svaret på dette kan neppe være tørr teori. Mennesker er min største inspirasjonskilde, så la meg fortelle om et par av dem!

Læreren min i SK (samfunnskunnskap), Hans Hendriksen var en skrue. Mannen hadde minimalt med dybdesyn – noe som ofte resulterte i at han i stedet for å gå gjennom en dør, gikk rett på den.

Når Hendriksen ble engasjert romsterte han rundt i klasserommet og veivet med armene – plutselig pekte han på en stakkars, uskyldig elev og stilte et komplisert spørsmål. Så klødde han seg i hodet over elevens svar, skrev med blokkbokstaver et stikkord på tavla og kom med en innvending.

En gang kom Hendriksen bjeffende inn i timen. Bokstavelig talt. Han sa «voff, voff» og «grrr» og vi elever stirret uforstående på hverandre. Men Hans Hendriksen hadde en baktanke. Bjeffene var introduksjon til en ny oppgave om Hundeloven – en sammensatt oppgave om hvordan lobbyister og pressgrupper på mistenkelig kort tid fikk Stortinget til å vedta en lov om hundehold. Hans var kreativ, frittalende og morsom og maktet å formidle kunnskap, enten det var Israel-Palestina-konflikten eller valgordningen i norsk politikk. Det inspirerte oss!

Nå har jeg nettopp startet på et nytt studium, journalistikk på Høgskolen i Oslo og nok en gang slår det meg hvor viktig læreryrket er. En som mestrer å undervise er 66 år gamle Finn Sjue. Han er utdannet psykolog, var politisk aktiv i AKP på 70-tallet, ble senere redaktør i Klassekampen og har skrevet en rekke bøker. I likhet med en viss Treholt ble også Finn overvåket av POT. Du kan jo bare tenke deg hvor mange stormfulle historier denne mannen har på lager.

Når Finn forteller fra sitt journalist-liv lytter klassen musestille. Hvorfor er han inspirerende? Jo, Finn gav oss selv svaret første time. «Jeg misliker PowerPoint», sa han. Deretter langet Finn ut mot høyskolelærere som hadde satt seg fast i nymotens teknologi. Finn mente PowerPoint-tilhengerne limte inn alt for mye tekst og som regel endte opp med å snu ryggen til studentene og høytlese fra tavla. Tenk så kjedelig! Da mistet man jo fullstendig blikket og kontakten med elevene.

Derfor sverger Finn til sin tradisjonelle overhead av type T-Ford 24. Den ruller han med seg til hver forelesning og forteller ivrig digresjonsfulle historier. For eksempel om den gangen Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring planla å sprenge asylmottaket på Hisøy, og Overvåkningspolitiet ikke ble tipset før Finn selv overleverte dem opplysningene han hadde fått fra en snartenkt informant i bevegelsen.

Nå har jeg gått over 12 år i norske skole og kjenner jeg må understreke hvor viktig det er med gode og inspirerende lærere. Disse folka fortjener en ekstra klapp på skuldra. Tenk det ansvaret. Ikke bare skal du sørge for at ungdommen får noe vett inni skallen – du skal også ha et våkent blikk for å se hvordan det går med dem. Hvem blir mobbet? Har noen tegn på spiseforstyrrelser? Blir noen behandlet dårlig hjemme? Ungdommene lever i en konstant hormonell cocktail og læreren skal sette dagsorden, ta ansvar å være et forbilde. På listen over mennesker som har inspirert meg er sikkert halvparten lærere. En annen type mennesker som har inspirert meg er aktivistene.

Denne sanne historien handler om en eldre dame som hver dag satt bakerst i bussen – ikke fordi hun ville det, men fordi hun måtte. En sen kveld, første desember 1955 går hun ombord på bussen og setter seg i den «svarte» avdelingen. Så stopper bussen og flere passasjerer kommer på. En hvit mann får ikke sitteplass og sjåføren beordrer henne til å forlate setet. Men den gamle damen nekter å flytte seg. Politiet blir tilkalt, de fjerner henne med makt og kaster henne i fengsel.



Lokalavisen omtaler hendelsen om damen på bussen. En sort baptistpredikant leser avisen ved frokostbordet og blir selvfølgelig rystet over det som er skjedd. Akkurat der og da får mannen et valg. Enten kan han lene seg tilbake og sukke: «noen må gjøre noe». Han kan be: «Kjære Gud, du må gjøre noe!» eller han kan bli sur på politikere og spørre seg: «hvorfor gjør de ikke noe?».

Men mannen velger det de færreste av oss ville tenkt på. Han sier «Jeg må gjøre noe». Deretter leder han en stor boikott av bussene i Montgomery, Alabama. Aksjonen rammer bussene hardt ettersom 75 prosent av passasjerene er svarte. Boikotten var startskuddet på rettighetskampen i det segregerte Amerika. Predikanten jeg snakker om er naturligvis rettighetsforkjemper og aktivist Martin Luther King jr., og damen på bussen er Rosa Parks.

Mest inspirerende med rettighetsforkjempere som Martin Luther King og aktivister som Aung San Suu Kyi og Kim Friele er ikke nødvendigvis alt de har fått til i løpet av et langt liv. Fellesnevneren er at de skjønner at dersom ikke jeg gjør noe, så kommer ingen til å gjøre noe. Da betyr det mindre om ringvirkningene blir store eller små.

Disse folka inspirerer meg: folk som tør, folk som forteller og folk som oppriktig tror de kan endre verden. Kanskje kan jeg greie å inspirere noen en dag ... Det behøver ikke skje i en stor skala, men tenk å kunne smitte noen med drivkraft, motivasjon eller få noen til å se ting på en ny måte. Det ville vært kult! Det kan vel være et mål for livet, syns du ikke?

Unge uføre i Agder

«Hva er galt med Agder?». Forsideoverskriften på Aftenposten forbauset meg mer enn en overskrift pleier å gjøre. Var det noe galt med Agder? - I så fall hva? Sørlandet må jo være verdens beste sted å bo, tenkte jeg etter å ha tilbrakt sommerferien i byen. Mellom små hvitmalte hus, brostensgater og bugnende hager bor vennlige mennesker som samtaler med milde stemmer og bløde konsonanter. Gjerne harmonisk akkompagnert av måkeskrik og bølgeskvulp. Sørlandsidyll, kaller vi det - og slike romantiserende bilder av Sørlandet har faktisk rot i virkeligheten. Men en annen side av virkeligheten er at livet slett ikke er like idyllisk for alle som bor her.

Aftenspostens reportasje fortalte om et kjærestepar fra Arendal, begge 19 år med hele livet foran seg. Aina Johansen ville bli frisør og var halvveis i utdanningen på Strømsbu Videregående. En dag orket hun ikke mer og droppet ut. Det samme gjorde Tom Georg Kvale, som egentlig skulle ta førerkort klasse C i Froland. Han hadde for dårlig syn og sluttet. Neste stopp NAV. Aina hadde sommerjobb i klesbutikk og noen måneder i en leketøysbutikk, men hun gikk også etterhvert til NAV. Der fikk hun hjelp med søknadskriving og CV, men etter fire-fem forsøk lyktes hun ikke å få jobb. Etterhvert stod kjæresteparet uten noe fast å gå til, Ania fra og med januar, Tom Georg fra og med mars. Begge uten fullført utdannelse. Nå håpet de å komme inn på skole igjen til høsten...

Unge historier om skoleslutt og arbeidsløshet er ikke uvanlig på Sørlandet. Ved årtusenskiftet toppet Agder statistikken over unge på uføretrygd. Siden har tallet bare fortsatt å øke. 2008: Av Aust-Agders befolkning under 35 år, var 3,2 prosent uføre, mot et landsgjennomsnitt på 2 prosent. Fylket ligger enda på landstoppen i disse statistikkene. Aust-Agder er også fylket som har høyest andel med psykiske lidelser blant unge uføre, med 64 prosent i 2006.

Sørlendingene generelt tygger mer piller mot depresjon og tar flere vanedannende medikamenter, som sovepiller og beroligende midler. Ungdom er oftere innblandet i kriminalitet enn i landet forøvrig. I tillegg kommer kommunene lavt ut på SSBs likestillingsindeks. For å si det enkelt – Aust Agder kommer svært ofte uheldig ut på levekårsstatistikk, og det har fylket gjort gjennom en årrekke ... Så kan man spørre seg hvorfor vi skal snakke om det negative når vi ellers har det så greit? Det skal jeg komme tilbake til.

Hvorfor er det så mange uføre i Agder? Spørsmålet var utgangspunktet for Agderforsknings prosjekt som presenteres i rapporten «Et liv jeg ikke valgte». Rapporten bygger på intervjuer med leger, ansatte i velferdsapparatet og omlag 30 unge uføre, og sammenlikner problematikken i fire ulike fylker. Arbeidet bød på overraskelser skriver prosjektleder Torunn S Olsen: «Ved oppstart av prosjektet forventet vi å kartlegge utstøtningsmekanismer i arbeidslivet, men endte med å kartlegge omsorgssvikt i ung alder.»

«Historiene vi har hørt minner lite om lat ungdom, men heller om bristende forutsetninger for å kunne leve gode liv, ta en utdanning og komme i arbeid.» Forskerne tar til orde for at forebyggende tiltak må settes inn tidlig i livsløpet, og at løsningene neppe ligger i NAV-huset: «Når saken først kommer til NAV er det ofte ikke annet forvaltningen kan gjøre enn å ”avslutte saken”, det vil si å innvilge en uførepensjon.» Videre etterlyser forskerne en forsterket oppmerksomhet på oppvekst- og familiepolitikk.

Sosial arv, rusproblemer og mangel på ufaglærte jobber kan være med å forklare de høye uføretallene i sør ifølge leger og ansatte i forvaltningen forskerne intervjuet. Årsaksspørsmålet er naturligvis komplekst. Men kan særtrekk ved den sørlandske kulturen bidra til å forklare de høye tallene? Informantene hevdet nettopp det. Med kulturen menes det at folk på Sørlandet er forsiktige og lite åpne og det betyr mye å fremstå med en vellykket fasade. Å være uføremottaker er noe man gjerne skjuler heller enn å være åpen om det. Små samfunn med strenge normer for å være vellykket gir liten takhøyde for annerledeshet. Dermed kan det gi grobunn for ensomhet, en følelse av å ikke strekke til og utenforskap – noe som igjen flytter personer mot grenselandet for psykiske lidelser.

Familien står også sterkt i sør og informantene peker på at problemer skal løses innad i familien. Man forteller ikke om indre problemer fordi det er en skam. «Det kan tenkes at institusjonene som skal ivareta barns interesser ikke griper tidlig nok inn ved omsorgssvikt nettopp fordi familien står sterkt, problemene låses inne i familiene og det er lite innsyn.» skriver Torunn S. Olsen om temaet på kronikkplass i Agderposten. Samtidig understreker rapporten at det ikke foreligger nok forskningsdata til å dra en bastant konklusjon ut fra teoriene.

Likestilling trekkes også frem som et særtrekk ved kulturen, da Sørlandet ikke er i takt med den generelle kjønnslikestilingen som skjer i resten av landet. Dette gir utslag i lavere barnehagedekning, mindre yrkesaktivitet blant kvinner og flere kvinner som jobber deltid, fordi det er mangel på fulle stillinger. Seks av ti uføretrygdede i Agder er kvinner. Kari Henriksen (Ap) peker på at kvinner har innskrenkede valgmuligheter: «konsekvensen kan være at de spør seg selv: Er det noe vits i å ta en utdanning når alle forventer at du skal være hjemme med ungene likevel?»

Bildet av det harmoniske, blide sørland slo for meg sprekker da jeg leste Aftenpostens reportasje og fikk listet opp alt som var galt med Agder. Jeg kjente en trang til å også peke på positive ting som at Grimstad er blitt universitetsby og at skjærgården er helt nydelig her om sommeren. Men i et større perspektiv blir dette overfladiske fakta målt opp mot hvordan mange unge sliter. Sørlandstanken om at vi alltid har det så greit fremstår for meg nå mer og mer som en reklametekst, en slags hvilepute som dekker over deler av virkeligheten.

Bak den dystre statistikken gjemmer det seg et hundretalls historier om mistrivsel og dårlige levekår. Det handler om unge uføre - «brødre og søstre» fra min egen generasjon. Faktaene som legges på bordet burde stille klare spørsmål til samfunnet rundt og sette igang vår evne til å reflektere. Forskningsrapportens sammendrag avslutter med frasen: «Kjør debatt!» ... Men i ettertid var det nesten så man kunne høre knappenålen treffe gulvet. Hvorfor prater vi ikke mer om dette? Er vi for opptatt av omdømmebygging og de positive utviklingene vi ser i byen, slik at vi ubevisst eller bevisst ignorerer skyggesidene i regionen? Kan det være noe hold i at sørlandskulturen har usunne trekk?

Jeg skal ikke sitte her på min høye hest og si at jeg har svarene på alle disse spørsmålene, men en ting mener jeg at vi burde slå fast: Vi kan ikke slå oss til ro med at vi har det så greit, når statistikken helt tydelig viser at mange opplever det motsatt.


Kilder:
«Et liv jeg ikke valgte» - Forskningsrapport Agderforskning.
«Ingen sørlandsidyll for sørlandsungdom» - Velferd 3-4 / 2010.
«Hva er galt med Agder?» - Aftenposten 29.05.2010.
«Hvem skal hjelpe de unge psykisk syke?» I Agderposten 15.03.10 Nina Jentoft og Torunn S. Olsen.

Jeg trapper ned bloggen

Heisann verden. Jeg har kommet inn på journalistikk på Høgskolen i Oslo (hurra!) og har drevet denne bloggen ganske aktivt i skoleåret 2009-2010. Nå som jeg begynner på fulltid med studier tror jeg nok at jeg blir pent nødt til å trappe ned på hyppigheten av innlegg.

Det betyr ikke at bloggen legges ned med en gang, den får bare litt mindre prioritet i mitt eget hue. Jeg kommer enda til å poste innlegg, skriv og artikler som publiserers i andre medier, så det er bare å følge med, men muligens kommer innleggene til å bli publisert i en annen blogg. Om det blir ny blogg eller ikke tar jeg en avgjørelse på etterhvert.

Twitter er jeg på i større grad nå enn før - så det er bare å følge meg på MartinHolvik. Takk for alle kommentarer og reaksjoner fra lesere! Og send meg en mail om du skulle lure på noe - martinholvik@gmail.com. Der er jeg alltid tilgjengelig. Ser deg plutselig! - Martin.

Et noe mørkt bilde vi fant på bruktmarked i katolske polen